1082 "Midt i planeten"

"Midt i planeten"

Er det mer mellom himmel og jord enn vi tror? Hvordan kan vi utforske verdensrommet?

Aktiviteter:
Vi lager solur, stjernekart og stjernelotto.
Vi beregner avstanden mellom planetene i solsystemet vårt.
Vi utforsker vakuumpumpen - kan vi høre lyd i vakuum? Hva skjer med vann under lavt trykk?
Vi diskuterer hva som må til før mennesker og planter kan leve på Mars.
Vi skyter opp vannraketter.

Modulen er ikke utprøvd.

Kl. 10.00  Oppmøte og oppsummering fra dagen før.

Kl. 10.10  Lage solur, stjernekart og stjernelotto.
Beregne avstanden mellom planetene i solsystemet vårt (deltagerne får ansvar for hver sine planeter).

Kl. 12.00  Lunsj - diskutere hva romfarere spiser på romferder.

Kl. 12.45  Utforske vakuumpumpen
Diskutere hva som må til før mennesker og planter kan leve på Mars.
Lage og skyte opp vannraketter.

Kl. 16.00  Henting

4.1 Faglig tema
Fysikk (verdensrommet, solsystemet, planeter, stjerner, navigasjon, vannkraft, atmosfære, vakuum)
Biologi (hukommelse, menneskers og planters næringsbehov) 

4.2 Faglig bakgrunnsinformasjon -for aktiviteten(e) og åpne spørsmål
SOLUR
Åpne spørsmål:
Hvordan visste folk tida før?
Hva betyr breddegrad og lengdegrad?
Hvordan kan vi bruke himmellegemer til å vite tida?

I løpet av en runde rundt sola opplever vår lille planet endringer som skyldes at solstrålingen mot overflaten ikke er jevnt fordelt hele veien. Jo nærmere polene, desto større er utslagene. Vi kan tidfeste endringene, vi vet at de skjer, år etter år. I Norge svarer naturen på variasjonene i sollys og solvarme med markerte årstider. Den kosmiske mekanismen som er årsaken til det hele, har to forutsetninger: Den ene er jordas ferd rundt den stjernen som holder den uforanderlig fast. Det gjør at variasjonene gjentar seg om og om igjen. Den andre forutsetningen er jordaksens konstante skråstilling i verdensrommet.

Jordkloden roterer rundt sin egen akse mens den beveger seg i bane rundt sola. Jordbanen er plan. Jordaksen står på skrå i forhold til banens plan, som en skjev blyant på et ark papir, og den forandrer ikke sin skråstilling mens den flytter seg rundt sola, verken vinkelen eller retningen. Mot nord peker jordaksen hele tiden mot et fast punkt på himmelen, himmelens nordpol, like ved polarstjernen.

Aksen, eller "blyanten", danner en vinkel på ca. 66,5° med "arket", eller altså jordbanens plan. Jordbanens plan skjærer himmelkula i en stor sirkel som kalles ekliptikken. Det er den banen sola tilsynelatende følger i himmelrommet i løpet av året. Stjernebildene som den ser ut til å passere forbi, danner dyrekretsen, zodiaken, med de velkjente tolv stjernetegnene. Ekliptikken er altså knyttet til stjernebildene og dreier seg rundt oss med dem. Det vil bety at mens stjernehimmelen flytter seg mot vest under jordklodens ferd i rommet, synes vi at sola beveger seg den motsatte veien langs ekliptikken, mot øst. 

Hvis jordaksen ikke hadde stått på skrå, men i stedet hadde stått loddrett på jordbanens plan, ville døgnet vært uforanderlig delt i to like lange deler med henholdsvis lys og mørke, hver på 12 timer (vi ser her bort fra tiden med skumring og demring), gjennom hele året, over hele kloden (unntatt, rent matematisk, på polpunktene, der kan vi si at skillet mellom sollys og skygge ville ligget stille). På ethvert gitt sted ville sola hatt den samme banen og nådd den samme høyden på himmelen hver eneste dag året rundt. Solinnstrålingen ville vært størst ved ekvator og avtatt likedan utover mot begge polene. Da ville vi ville ikke hatt årstider.

Siden jordkloden står "konstant på skrå", vil den komme til å helle fra sola eller mot sola, mer eller mindre, i løpet av et år. Hvis vi tenker oss en linje mellom jordkloden og sola, danner jordaksen en rett vinkel (90°) med denne linjen to ganger året. Det skjer ved vårjevndøgn (20. eller 21. mars) og høstjevndøgn (22. eller 23. september). Da er dag og natt like lange over hele kloden. Den nordlige halvkule heller mot sola i vårt nordlige sommerhalvår (da er den sørlige halvkule vendt fra sola), og aller mest ved sommersolverv (21. eller 22. juni). Sett fra den nordlige halvkule er vinkelen mellom jordaksen og linjen jord-sol da på det minste, ca. 66,5°, jordaksen peker "rett mot sola". Ved vintersolverv (21. eller 22. desember) er vinkelen størst mulig, ca.113, 5°, eller sagt på en annen måte: Ved vintersolverv peker jordaksen 23,5° "den andre veien", bort fra sola.

Skillet mellom dag og natt deler alltid jordkloden i to halvkuler (se tegningen), og skillet er bestandig vinkelrett på linjen jord-sol. Men på grunn av jordaksens helning vil et gitt sted på jordoverflaten befinne seg mer eller mindre i skyggen i løpet av et døgn, alt ettersom det er sommer eller vinter. Om sommeren er et område omkring nordpolen vendt mot sola hele døgnet. Da er det midnattssol, sola går ganske enkelt ikke ned, men beveger seg rundt hele horisonten; sola er sirkumpolar. Ved sommersolverv er den døgnlyse delen av den nordlige halvkule størst mulig; den dagen strekker den seg fra nordpolen til polarsirkelen. Jo lenger nord for polarsirkelen vi kommer, desto lengre er perioden på sommeren der sola ikke går ned. Tilsvarende på motsatt halvkule, der kommer det på samme tid ingen sol opp over horisonten.

Et solur er en innretning hvor solas daglige bevegelse over himmelen brukes til å markere tiden. Soluret er et av de eldste kjente astronomiske instrumenter, kjent fra Kina ca. 500 f.Kr. og fra det gamle Egypt. De aller fleste solur består av en viser, gnomon, som kaster skygge på en urskive. Det finnes også solur som består av et speil som lager en flekk av lys på urskiven.
Viseren kan være en stang som er parallell med jordaksen, men den kan også være en trekant hvor en av kantene er parallell med jordaksen.
Urskiven kan være en plan flate med markering av timer, en ring eller en annen egnet flate.

Olav Tryggvason-statuen, Trondheim (63°36'N 10°25'Ø) er et horisontalt solur med vertikal viser som står i rundkjøringa ved torget i Trondheim. Statuen er solurets viser og timene er markert ved hjelp av brostein på bakken. Soluret er laget av professor Rasmussen og ble skjenket Trondheim by av grosserer Dyre Halse i 1921. Det utgjør i dag sentrum i en rundkjøring.

STJERNELOTTO
Åpne spørsmål:
Hvordan virker korttidshukommelsen?
Hva gjør du for å huske hvor de like kortene ligger?

Hippocampus er hjernens "hukommelsessenter". Hukommelsen vår har ubegrenset kapasitet og kan kanskje best defineres som vår identitet og personlighet. Alt det vi leser, erfarer, gjør, tenker, opplever osv. blir registrert og lagret i hukommelsen. På en måte kan vi derfor hevde at hele vår fortid ligger i hukommelsen og det er som kjent ut fra disse erfaringene vi handler og tar avgjørelser. Veldig skjematisk kan vi si at hukommelse ikke er et enhetlig fenomen, men en sammensatt prosess. Mennesket blir til enhver tid utsatt for inntrykk, informasjon og annen data, og alt dette bearbeides først i korttidshukommelsen. Forskerne hevder at bare en av ti millioner opplysninger når bevisstheten vår, og det som er avgjørende for om vi vil huske noe, er måten dette blir "lagret" på i langtidshukommelsen. All informasjon etterlater seg hukommelsesspor, og forskjellen mellom en som husker formelen for metangass og en som ikke husker den ligger i hvordan man lykkes i å nå fram til disse hukommelsessporene igjen. Og for at informasjon skal kunne gjenkalles, dvs. huskes, er vi avhengig av at kunnskapene knyttes til eller forbindes med en begivenhet, en hendelse, et sterkt bilde eller kanskje et huskeord.
 
En aktivitet som ofte blir relatert til korttidshukommelse, er for eksempel når du skal huske et telefonnummer for så å glemme det med en gang nummeret er slått.
I et forsøk ble både mennesker og sjimpanser plassert foran en dataskjerm. I korte øyeblikk viste skjermen varierende antall sifre fra 1 til 9, plassert forskjellige steder på skjermen. Deretter ble tallene erstattet av blanke felt på skjermen. Oppgaven gikk så ut på å huske hvor på den trykkfølsomme skjermen de forskjellige tallene var blitt vist, og så "telle" seg oppover fra 1 til 9 ved å trykke på de blanke feltene i riktig rekkefølge. Sjimpanseungene viste seg som rene racere på oppgaven, og var overlegne både sine egne mødre og ikke minst menneskene som prøvde seg. For våre artsfrender, som opplevde å bli "parkert" av sjimpanseungene, var det kanskje en liten trøst at de i det minste husket bedre enn sjimpansemødrene. Forskerne gjorde også interessante funn når det gjaldt selve måten sjimpansene trolig bruker hukommelsen på. En del av eksperimentet gikk nemlig ut på å vise tallene på skjermen i stadig kortere glimt. Men at de fikk mindre tid til å huske tallene, affiserte ikke sjimpansene. De løste oppgaven like raskt, uansett. Menneskene, derimot, gjorde det enda dårligere når tallene ble vist i stadig kortere glimt. Dette vitner om forskjellig bruk av hukommelse hos mennesker og sjimpanser, mener forskerne. Sjimpansene bruker noe som ligner på eidetisk minne, også kalt fotografisk hukommelse, skriver forskerne i rapporten. Denne formen for hukommelse, der hjernen nærmest knipser et bilde av synsinntrykket som formidles via øynene, er en egenskap som også er påvist hos menneskebarn. Men eidetisk minne er kjent for å svekkes med alderen.

VANNRAKETT
Åpne spørsmål:
Hvordan virker motoren på en rakett?
Hvordan kan en rakett løftes fra bakken?

Når du pumper luft inn i flasken, blir det større og større trykk. Etter hvert blir det så stort at trykket skyver vannet og korken ut med stor kraft mot bakken at raketten fyker til værs. I en ordentlig romrakett, skjer det litt på samme måte. Der har de ikke vann, men veldig eksplosivt drivstoff, som skyver raketten opp fra bakken med voldsom kraft. For å komme vekk fra jordas tyngdekraft og ut i verdensrommet må den ha en fart på over 40 320 km/t.
Rakettprinsippet kan enklest sammenlignes med en oppblåst ballong som man slipper løs. En oppblåst ballong med lukket åpning vil ha et innvendig trykk jevnt fordelt på veggene. Trykkreftene virker alltid normalt på veggoverflaten. Utvendig vil det omliggende lufttrykket prøve å kollapse ballongen sammen med strekkspenningen i ballonggummien. Kreftene vil med andre ord være like store utvendig og innvendig og holde hverandre i balanse, og hvis man kan se bort fra eksterne luftstrømmer og ballongens vekt, vil den være i ro. Åpner man for luften, vil ballongen bli ustabil og fare rundt i en ukontrollert bevegelse til den er tom. Mens luften strømmer ut bakover, vil ballongen bevege seg forover. Det innvendige trykket vil akselerere en kontinuerlig strøm av luft ut gjennom åpningen. Den akselererte kraften virker med andre ord bakover, men har i følge Newtons tredje lov en like stor, men motsatt rettet, motkraft. Det er denne kraften som vil drive ballongen fremover. En rakettmotor utvikler skyvekraft omtrent på samme måte som ballongen, men har til forskjell en spesielt formet utløpsåpning (Lavaldyse) som gir langt høyere utstrømningshastigheter.

VAKUUMPUMPE
Åpne spørsmål:
Kan vi høre lyd i verdensrommet? Når koker vann av seg selv?

Vakuum er i fysikken definert som «tomt rom», dvs. rom med fravær av materie og stråling. Delvis vakuum er det som vanligvis menes med vakuum i fysikken, og det betyr lav konsentrasjonene av stoff, dvs. det er få partikler per volum. Det ytre rom er en form for delvis vakuum. Lyd må ha et stoff (medium) og bre seg i. Desto tettere atomene/molekylene er i stoffet desto fortere går lyden. Derfor går lyden fortere i fast stoff enn gjennom luft/gasser.
Lyd er luft som settes i bevegelse i form av bølger. Gjennom luft er den vanligste måten lyd forflytter seg på, men ikke den eneste. Vi kan også oppfatte lyd som direkte bevegelser på kroppen. Motoren i en bil kan for eksempel skape nok vibrasjoner til at den setter trommehinnen i bevegelse. Dermed oppfattes dette som en tone (i dette tilfellet en mørk) som ikke oppfattes gjennom luften.
I et perfekt vakuum finnes det ingen luft eller gass, og dermed finnes det heller ingen molekyler som kan føre lydbølger videre. Lyd vil derfor i liten grad kunne reise gjennom verdensrommet. Derfor ville vi i virkeligheten ikke høre de enorme drønnene fra eksplosjoner i mange science-fiction-filmer. De ville i største fall oppleves som små "plopp".
For å utforske verdensrommet må menneskene ta med seg miljøet de er vant til. I rommet er det ikke nok atmosfæretykk og oksygen til å holde oss i live.
Inne i romfartøyene kan atmosfæren kontrolleres, men på utsiden trenger vi beskyttelse. Nede på jordoverflaten koker vann på rundt 100 grader celsius. Jo høyere opp fra bakken du kommer, eller jo lavere trykk det er i miljøet, lo lavere temperatur koker vannet ved. Kroppen er som vi vet på rundt 37 grader celsius, og i rommet ville dette være nok til å få væskene i kroppen din i kok rimelig fort dersom du gikk ut av romskipet uten beskyttelse. Det er fordi det er to måter å koke væsker på. Den ene er ved oppvarming, så de svake forbindelsene mellom molekylene brytes. Den andre er å senke trykket rundt væsken, og fjerne presset som holder molekylene tett sammenpakket. Dette gjør at de kan drive fra hverandre, og væsken blir til gass. En enkel praktisk øvelse: Ta litt vann i en engangssprøyte, hold fingeren foran åpningen og trekk stempelet utover. Blir trykket inne i sprøyten lavt nok, vil vannet begynne å koke allerede ved romtemperatur. Jo lavere trykk, desto lavere blir kokepunktet.

PLANTER I ROMMET
Åpne spørsmål:
Hva slags behov har planter for å kunne vokse?
Kan planter vokse på andre planeter?

Planters vekst blir begrenset av tilgangen på lys, vann og næring og av temperaturen på voksestedet. I tillegg er alle planter belemret med det dilemmaet at de ikke kan flykte fra farer. For å overleve er de avhengig av å tilpasse seg miljøet der de står. For å klare tilpasningen til ulike vokseplasser er alle planter utrustet med en rekke mekanismer som registrerer det miljøet de står i.
Lysets viktigste funksjon er som energikilde. For å oppnå maksimal vekst må de aller fleste planteslag stå i fullt lys.
Temperatur
Alle planteslag har et temperaturområde der de vokser raskest. Veksten begrenses av både for høye og for lave temperaturer. En plantecelle i vekst inneholder mye vann. Om dette vannet skulle fryse, vil det dannes iskrystaller som punkterer cellens membransystemer. Når membranene sprekker, dør cellen. Plantene bruker ulike strategier for å tåle temperaturer under frysepunktet, men felles for alle er at de trenger tid til tilpasning.
Plantenes viktigste mekanisme for å tåle høye temperaturer er vannkjøling. Bladene unngår effektivt overoppheting ved å fordampe vann. Dette forutsetter at vanntilgangen er tilstrekkelig.
Mangel på vann gir sterkt redusert vekst. Det er flere grunner til at veksten stopper opp. Så snart planten registrerer vannmangel, vil den lukke spalteåpningene for å spare på vannet. Dette begrenser opptaket av CO2 fra lufta og bremser produksjonen av karbohydrater i bladene. I tillegg stopper strekningen av ferdig dannede celler opp ved begynnende vannmangel. Ved for mye vann i jorda blir det fort luftmangel rundt røttene. Arter som vokser på våt mark, har ulike måter å tilpasse seg på. Enten tåler de å vokse med lav lufttilgang til rota, eller så har de egne cellestrukturer som sørger for luft til røttene.
Tilgangen på næringsstoffer er ofte den mest begrensende faktoren for planteveksten. Foruten opptak og utskillelse av oksygen og karbondioksid gjennom bladene tar plantene opp vann og andre nødvendige næringsstoffer gjennom røttene. Det er 13 mineralnæringsstoffer som regnes som essensielle, det vil si at plantene bare utvikler seg normalt hvis hvert av disse stoffene er til stede.
.
Hvis mennesker skal kunne reise langt ut i rommet, må de kunne produsere maten selv. Derfor er det nødvendig å lære hvordan planter oppfører seg i fravær av tyngdekraft. To franske forskere, Dominique Driss-Ecole og Gerald Perbal fra Universitetet i Paris, gjorde eksperimenter med planter på romfergen på 1990-tallet. Nå gjentas eksperimentene på den internasjonale romstasjonen. Formålet med planteforskning i rommet er blant annet å finne ut hva terskelen for planters behov for tyngdekraft er. Her på jorda vokser alle planter i "vanlig" tyngdekraft, eller 1g. Det franske eksperimentet på romstasjonen gjøres ved at plantene vokser i like kamre, men det ene roterer kontinuerlig for å skape en kunstig tyngdekraft som varierer fra rundt 0.2g opp til omtrent den kraften som er på bakken. Det andre står stille slik at forskerne kan studere hvor lav tyngdekraft som skal til før plantene begynner å oppføre seg rart og eventuelt slutter å vokse. Hos linsefrøene kan krumningen på røttene studeres.
Ut fra de krumninger som fremkommer så kan man beregne den minste kraften som må til for å få planterøtter til å bøye seg. Dette kan vi ikke gjøre på bakken, fordi tyngdekraften er konstant. Plantene leveres i kamre med romfergen og installeres av astronautene på romstasjonen. Astronautene gir dem vann med sprøyter og påser at ting ser normalt ut, og melder fra om noe virker unormalt.

Mikrobiologene er godt på vei til å etterlikne et av naturens mest betydningsfulle triks nemlig evnen til å omdanne sollys direkte til kjemisk energi. Prosessen kalles kunstig fotosyntese og kan gi oss uante mengder billig og miljøvennlig energi.
Men forskerne tror at fotosyntesen kan gjøres enda bedre og dermed løse to av menneskehetens største problemer: den evige mangelen på energi samt de store menneskeskapte utslippene av CO2, som truer med å få uoverskuelige konsekvenser for det globale klimaet. Samtidig er det gode muligheter for at fremtidens kunstige fotosyntese kan bli skreddersydd til å produsere akkurat den formen for energi vi har behov for. Fotosynteseprosessen skjer nemlig gjennom en rekke delprosesser som i hvert tilfelle fører til at det blir dannet mellomprodukter som vi mennesker kan utnytte. Hvis altså fotosyntesen kan styres fullstendig, kan prosessen avbrytes underveis. Da kan vi ikke bare tappe ut sukker og oksygen, men også strøm og hydrogen som kan brukes som miljøriktig brensel. Plantenes evne til å suge opp CO2 vil dessuten kunne brukes i røykrensere som omdanner fabrikkenes drivhusgasser til verdifulle kjemiske stoffer.
Ved det australske forskningsinstituttet CSIRO har Tony Collings og andre forskere kastet seg over en helt annen del av fotosyntesen. Målet er en storstilt prosess som skal omdanne fabrikkenes utslipp av drivhusgassen CO2 til karbohydrater eller verdifulle kjemiske stoffer.

Det vil trolig gå et par tiår før vi får de første industrianleggene for kommersiell fotosyntese. Men forskerne er optimistiske. De tror at målene kan nås enda fortere hvis samfunnet er villig til å investere i den nødvendige forskningen og utviklingen. Og de gleder seg til den dagen da Solen vil stå opp og kaste lys over en renere og mer energirik fremtid.
Mars er den fjerde planeten fra Sola og den sjuende største. Mars er den planeten som ligner mest på Jorda viss vi ser bort fra størrelse og masse. Mars er kalt opp etter den romerske krigsguden Mars, som er den greske Ares. Mars har sannsynligvis blitt oppkalt etter den illsinte krigsguden på grunn av sin røde farge.
Den røde planet Mars befinner seg enda lenger fra Solen enn Jorden. Solinnstrålingen er derfor svakere og temperaturene vesentlig lavere. Middeltemperaturen er 53 minus­grader, mens dagtemperaturen ved ekvator kan nå 25 plussgrader. I dag er atmosfæren på Mars altfor tynn til at flytende vann kan eksistere på overflaten. Eventuelt vann ville umiddelbart fordampe eller fryse. Den tynne atmosfæren klarer bare i liten grad å holde på varmen og nattetemperaturer under 100 minusgrader er ikke uvanlig.
Men det finnes klare tegn på at Mars en gang har vært en "blå" planet med store mengder flytende vann. Bilder fra overflaten viser tørre elveleier, spor etter store, grunne sjøer og erosjonsspor mange steder. Mange forskere mener at det kan ha vært vann nok på Mars til å dekke hele planeten med i gjennomsnitt 100 - 1000 meter! Enkelte forskere har ment å kunne forklare vannsporene på andre måter, men har vært i klart mindretall. I februar 2004 ble det for første gang bevist at Mars har hatt flytende vann. NASAs marskjøretøy Opportunity fant de første sikre sporene etter en saltvannssjø. Andre sonder har oppdaget store mengder is ved polene og som permafrost i bakken ned til midlere bredder.
Funnene som nylig ble gjort viser at Mars må ha vært helt annerledes tidligere. Atmosfæren må ha vært tettere og temperaturene høyere. En tettere atmosfære med mye vanndamp forårsaket drivhuseffekt holdt temperaturene mye høyere enn de er i dag.
Det er to muligheter: Enten har Mars vært mye varmere og levelig i en lang periode frem til en gang for mange millioner år siden, eller så har Mars bare i kortere perioder vært beboelig.
I det første tilfellet kan mange forskjellige prosesser, for eksempel drivhusgasser fra store vulkanutbrudd, ha bidratt til å holde Mars varm lenge. I det andre tilfellet tenker man seg at store asteroidenedslag har forårsaket varme perioder som har vart i opptil noen millioner år.

Fremtiden til Mars ser imidlertid ut til å bli triveligere. Den stadig økte solinnstrålingen vil heve temperaturen og gasser vil frigjøres og lage en tettere atmosfære. Etter hvert vil Mars trolig igjen bli en våt og blå planet. Da har det blitt ubeboelig på Jorden og våre eventuelle etterkommere vil kanskje ha flyktet til Mars.
Kanskje vil menneskene allerede om noen hundre år gjøre Mars beboelig. Det finnes fremtidsvisjoner om å utvinne gasser fra berggrunnen på Mars og dermed gjøre atmosfæren tettere. Drivhusgasser vil heve temperaturene - i dette tilfellet vil nok de fleste være enige om at slike utslipp er et gode! Forvandlingsprosessen vil ta mange hundre år. Når Solen om nærmere fem milliarder år blir en rød kjempe, vil det bli for varmt - selv på Mars.

SOLSYSTEMET VÅRT
Solsystemet består av Solen; de åtte offisielle planetene, minst tre 'dvergplaneter' over 130 måner, et stort antall smålegemer (kometer og asteroider) og det såkalte interplanetariske medium. De indre delene av solsystemet består av Solen, Merkur, Venus, Jorden og Mars. De ytre delene av solsystemet består av følgende planeter: Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun (Pluto er nå klassifisert som en dvergplanet).

STJERNEKART
I tidligere tider navigerte folk etter stjernene på nattehimmelen. Astronomisk navigasjon eller stjernenavigasjon, er en teknikk der en benytter solen, månen, planetene eller de 57 stjernene som er oppgitt i en astronomisk almanakk til å bestemme sin posisjon på havet, i ørkenen, på Grønnlandsisen eller andre steder uten egnede landemerker til hjelp ved navigasjonen. Den klassiske metoden er da å benytte himmellegemene til å bestemme sin posisjon. Solen er den mest benyttede mens en trenet navigatør også kan benytte månen eller andre stjerner.

Modulen kan gjerne gjennomføres ute om det er vindstille og det er tilgang til strøm (til vakuumpumpen). Ellers er det praktisk å ha tilgang til et rom inne der "klippe-lime"-aktivitetene kan gjøres.

10-12 år

20

8.1 Utstyr
Oppblåsbart solsystem, vakuumpumpe, plastkopper, vann, ballonger, oppgaveark, lim, papp, saks, tape, vannrakettutstyr (sett fra KPTnaturfag), planter i poser, ark, tomme plastflasker.

8.2 Materiell
Bruksanvisning til solur Bruksanv_solur.pdf
Stjernekikkert stjernebilder Div_stjernebilder.pdf
Oppgaveark til romreisen Kjemperomskip_oppdrag.pdf
Lottobrikker med stjernebilder Lotto_m_stjernebilder.pdf
Lottobrikker med stjernenavn Lotto_m_stjernenavn.pdf
Vinger til papirrakett Papirrakett.pdf
Oppgaveark om planters behov  Planters_behov.pdf
Plansje solsystemet Solsystemet.pdf
Klippemønster til solur Solur_pattern.pdf
Stjernekikkert dyrekretsen Stjernekikkert_dyrekretsen.pdf

9.1 Oppmøtetid og -sted
Kl. 10.00

9.2 Hentetid og -sted
Kl. 16.00

9.3 Utstyr for deltakere

10.1 Krav til veiledere

10.2 Krav til aktiviteten

10.3 Ansvar og forsikring

FIRST Scandinavia ved Anne Kristiansen