1005 "Steinalderliv"

"Steinalderliv"

For 9800 år siden levde steinaldermennesker på Tuv i Saltstraumen. Vi skal oppleve hvordan de utnyttet naturen rundt seg.

Vi skal finne ut:
Hvordan bodde steinaldermenneskene?
Hva spiste de og var maten sunnere da enn nå?
Hvorfor var gjennomsnittsalderen bare 30 år?
Hvordan utnyttet de ressursene i havet og på land?

Aktiviteter:
Fiske, tilberede mat, lage brummer, undersøke livet i havet og fjæra, lage steinalderkunst

Modulen piloteres sommeren 2008.

NB: Husk å ta bilde til diplom

Kl. 09.00 Oppmøte.
Kl. 09.15 Buss til Tuvsjyen (gi ut utstyr, registrere mulepose-preferanser)
Kl. 10.00 Intro om camp'en inne i gammen og om steinalderlivet: kosthold, livsstil, arkitektur.
Kl. 10.20 Steinovnen (funksjon, fyre opp).
Kl. 10.30 Gr. 1: lage brummer. Gr. 2: lage brøddeig og passe ovnen.
Kl. 11.15 Gr. 1: lage brøddeig og passe ovnen. Gr. 2: lage brummer.
Kl. 12.00 Gr. 1: lage fisk i kokegrop. Gr. 2: lage fisk i steinovn. Alle steker brød i steinovnen.
Kl. 12.30 Spise lunsj (brød, fisk og kokte rotgrønnsaker). Prate om kosthold, livsstil, næringsstoffer.
Kl. 13.15 Barna fordeler seg etter ønske. Aktivitet 1: fisking, utforskning av fjæra, marin økologi, disseksjon av fisk.  Aktivitet 2: bygge steinalderhus.  Aktivitet 3: lage steinalderkunst (tegne hellerisninger med kull på never). Aktivitet 4: Øksekasting på blink
Kl. 15.45 Avreise

4.1 Faglig tema
Marin økologi og steinalderen (lokalhistorie, bygningsarkitektur, redskaper, ernæring, matlaging, livsstil, kunst)

4.2 Faglig bakgrunnsinformasjon -for aktiviteten(e) og åpne spørsmål
Marin økologi
En enkel definisjon av økologi er studiet av levende organismer i deres miljø. Det er altså samvirket mellom organisme og miljø som er i fokus, både de levende, biotiske, miljøfaktorene og de fysisk-kjemiske, abiotiske. Alle andre organismer er avhengige av plantene for å overleve, vokse og formere seg – enten direkte, ved at de beiter på plantene – eller indirekte, ved at de er predatorer på planteeterne eller på dyr høyere opp i næringskjeden. Som et hjelpemiddel til å forstå næringskjedene organiserer vi planter og dyr i trofiske nivåer, avhengig av hvordan de plasserer seg i næringskjedene. De trofiske nivåene illustreres ofte med en næringspyramide. Plantene finnes på trofisk nivå 1, det laveste, mens organismer som er avhengige av plantenes produksjon av organisk materiale for å overleve – fra bakterier og sopp til mennesker og hval – plasserer seg høyere på skalaen. Trofisk nivå 2, like over plantene, består av organismer som vesentlig er planteetere og beiter på planteplanktonet, f.eks. krepsdyr som raudåte og krill, pelagiske snegler (kruttåte) etc. Disse blir igjen spist av større dyr (større dyreplankton, fisk, etc.) som da sies å tilhøre trofisk nivå 3. De fleste dyr har en diett som spenner over flere trofiske nivåer, som for eksempel de største krillartene som spiser både plante- og dyreplankton. Derfor kan ikke krillen eller noe annet dyr plasseres i et eksakt trofisk nivå, og vi snakker heller om næringsnett enn om næringskjeder. Lodde og sild spiser mest dyreplankton og plasserer seg derfor over de fleste dyreplanktonartene i den trofiske strukturen. Torsk og hyse spiser mye fisk (lodde, sild), men også en del plankton og bunnorganismer, og havner over de planktonspisende artene. Hval og sel er predatorer på både dyreplankton og fisk, og avhengig av de enkelte artenes diett, vil de være typiske topp-predatorer slik som spekkhogger, eller planktonspisere som for eksempel blåhval. I tillegg finnes det på havbunnen en rekke mikroorganismer og større dyr som livnærer seg av dødt organisk materiale.
I et diagram som viser næringsnettet i et havområde vil noen arter fremstå som mer sentrale enn andre, fordi de er viktige predatorer på mange andre organismer og/eller fordi de er viktige byttedyr for mange predatorer. Arter som står sentralt i næringsnettet, med mange og kvantitativt viktige forbindelser oppover og/eller nedover i nettverket, kaller vi nøkkelarter. Hvis en av disse skulle bli borte fra økosystemet, ville energiflyten gjennom næringsnettet måtte endre seg, med muligheter for store endringer også i økosystemenes produksjonsevne. Kopepoder utgjør halvparten eller mer av dietten for både sild og makrell i Norskehavet. Av kopepodene er raudåte uten sammenligning den viktigste, og må regnes som en nøkkelart. Hvis bestanden av raudåta ble kraftig redusert og delvis erstattet med noe annet, er det stor sannsynlighet for at sild og makrell måtte gå over til en diett som gav mindre vekst – dvs. disse pelagiske bestandene i Norskehavet kunne bli mindre – eller en annen pelagisk bestand kunne komme til å dominere i stedet.

Systematikk: dyr i fjæra
Bløtdyr (nest største rekke i dyreriket etter insekter):
Oppbygging: Uleddet kropp som helt eller delvis er omgitt av en hudfold. Mange har skall som skilles ut av kjertler i hudfolden. På undersiden danner kroppsveggen en muskuløs fot som kan brukes til bevegelse. Har fot, hode og innvollssekk (med tarmkanal+kjønnsorganer).
Typer: skallus (8 kalk-skallplater), snegler (ett helt skall), sjøtenner (lange, tynne), muslinger (todelt skall), nakensnegler og blekkspruter.
 
Leddormer:
Oppbygging: Kropp med mange ledd, tarmkanal med munn- og endetarmsåpning, har børster langs kroppen.
Typer i saltvann - mangebørsteormer: Eks. fjæremark, skjellrygg, trekantmark, posthornmark.
 
Leddyr:
Oppbygging: Leddyr har en kropp som utvendig er delt i mange ledd. På leddene kan det sitte et par leddelte lemmer. De har hudskjelett. Skall = skjold eller sammenføyde plater, ofte 5 par leddelte bein, 2 par følere forrest på hodet.
Mange typer i saltvann – krepsdyr: tifotkreps (sjøkreps, hummer, krabbe, reke, eremittkreps), krill, tangloppe, fjærerur, tanglus, osv.
 
Pigghuder:
Oppbygging: Rund form, hud har kalkplater som kan ha form som pigger, har sugeføtter.
Typer: sjøstjerner, slangestjerner, sjøpinnsvin, sjøpølser og sjøliljer
 
Svamper:
Oppbygging: Fleste arter er marine, festet til underlaget, myk kropp, filtrerer vann gjennom porer for å få tak i små næringspartikler.
Typer: brødsvamp.
 
Nesledyr:
Oppbygging: rund, myk kropp, fangarmer med nesleceller.
Typer: sjøroser, koralldyr, stormaneter.
 
Mosdyr:
Oppbygging: små kolonidannende, oftest i saltvann som belegg på steiner/tang/skjell.
Typer: mosdyr

Flatormer:
Oppbygging: myk, flat kropp, ikke leddet.
Typer: flimmerormer

Steinalderen
Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) «jegersteinalder» og yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.) «bondesteinalder» , mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra så spredte folket seg raskt langs kysten. Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet og mer av landet ble bart. I perioden mellom 9 og 8 000 BP (Before Present / før nåtid) skjedde det store klimaendringer. Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag. 

Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her. Det første treslaget som innvandret var bjørka, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel.  De første dyrene som kom hit var naturlig nok fuglene. Etter disse kom mindre rovdyr, med reven som det største. Isbreen trakk seg stadig lenger vekk, og vegetasjonen økte såpass at reinen fant den interessant. Etter den fulgte de større rovdyrene, og menneskene.

Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. Med disse boplassene som utgangspunkt foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr.I eldre steinalder var det verken praktisk eller nødvendig med store solide byggverk. Man byttet ofte bosted, og klimaet var mye gunstigere enn i dag. Man klarte seg derfor godt med et skinntelt eller en enkel gamme. Hvis man, som antydet, hadde hovedboplasser ved havet, så kan det likevel være at husværene der var av en annen størrelse og kvalitet enn de på fangstboplassene i innlandet. Utover i eldre steinalder bygde man etter hvert også «hus», først kanskje som større gammer, deretter mer solide og romslige konstruksjoner. I yngre steinalder ble husene enda større og mer solide. Klimaet var ikke lenger fullt så mildt, og på grunn av husdyrhold og enkel åkerdrift ble man mer og mer bofaste. Men jakt og fiske dominerte fortsatt, og telt og jordhytter brukes fortsatt av fangstfolk den dag i dag.

Jakt og fiske, sammen med sanking av spiselige ville vekster, var den eneste måten å livnære seg på de første 5–6 tusen årene her i landet. Mest ettertraktet var nok vilt som ga mye mat, slik som rein, elg, hjort og villsvin. I tillegg til storviltet så fantes bever, hare, storfugl og annet småvilt. Fisk, sel, småhval (som f.eks. nise) og sjøfugl utgjorde en stor del av næringsgrunnlaget, og var også hovedgrunnen til man i steinalderen var så bundet til havet. Dette var en lett tilgjengelig ressurs som sjeldent sviktet. Dessuten var muslinger, snegler og andre smådyr også ettertraktet mat. Tidevannsforskjellen og oksygenmengden i havet var større enn i dag, noe som gav enda bedre grunnlag for livet der. Planter, røtter, bær og nøtter har vært et viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Dessuten var klimaet så mildt at det godt kan ha finnes forskjellige ville frukter her. Og – mest sannsynlig – så var det en overflod av alt, både på land og i vann!

Steinaldermennesket så ut omtrent som vi gjør i dag. De som kom hit først var nok noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker, bortsett fra at de gjennomsnittlig var noe lavere. Gjennomsnittsalderen derimot var under det halve av hva den er i dag. Men den forbedret seg, fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Man døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var man heldig kunne man altså likevel bli 50 år eller mer. Likevel; den gangen ble man nok regnet som fullvoksen i 15–16 års alderen, og som gammel i 30-års alderen. Norges eldste skjelettfunn, Søgnekvinnen, antas å ha vært 35–40 år gammel og ca 155 cm høy da hun døde for ca 8 600 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994.

Deres tilsynelatende enkle livsform og mangel på vesentlige tekniske framskritt gjennom flere tusen år må sees i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et betraktelig mildere klima enn det vi har i dag. Anslagsvis trengte en steinaldermann kun å arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens behov. Steinalderkvinnen stelte nok for familiens beste fra morgen til kveld, mens hun drev matauk ved siden av, som sanking og fisking. De måtte også produsere alt av våpen, redskap og husgeråd og barna måtte sikkert bidra med sitt så snart de hadde lært å ta seg fram på egenhånd.
Men, så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, så var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt boliger, fangstmetoder eller arbeidsredskaper. Man kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde man derfor også, i noen tusen år. Vi kan anta at mye tid og tanker ble viet til datidens tro og rituelle tradisjoner. Man var jo helt avhengig av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundet med fangst og overlevelse. Man henvendte seg da sikkert til forskjellige guder og naturens makter med sine bønner og offer.

Brummer er et urgammelt lyd-instrument som er funnet i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika og Australia. I Europa er den i mange hundre år blitt brukt som leketøy, men har nok vært mest brukt i seremonier, ritaler og værmagi. I Australia er den kjent som "den australske telefon" og blir brukt til å holde kvinner og barn borte fra hellige steder eller ritualer. Den lave frekvensen på lyden høres over meget lange distanser. Crocodiule Dundee brukte en brummer i film nr 2 for å tilkalle hjelp.

Helleristninger er en betegnelse på forhistoriske bilder, hugget eller slipt inn i stein og fjell. Helleristninger er en type bergkunst som ikke må forveksles med helle- og hulemalerier. De har gjerne motiver fra jakt eller jordbruk, og antas å ha hatt en magisk betydning. Helleristninger finnes over hele verden, også i store deler av Norge.
I Norge deles helleristningene som regel inn i to hovedkategorier; veideristninger og jordbruksristninger. Veideristningene kan dateres til steinalderen. De fremstiller som regel scener med rein, elg, bjørn og fisk, selv om abstrakte symboler også forekommer. Disse ristningene finnes i hovedsak på Vestlandet, i Midt- og Nord-Norge.
Jordbruksristningene dateres hovedsakelig til bronsealderen. Disse ristningene finnes med unntak av Nord-Norge, over hele landet. 

Tuv
Saltstraumen, slik vi kjenner den i dag har bare eksistert i 2-3 tusen år. Før den tid var landskapet trykket ned av en tykk iskappe men etter hvert som isen smeltet, steg vannet og Saltstraumen var en realitet.
I vikingtiden stod vannet bare 2 til 3 meter høyere enn det gjør i dag men spor av menneskelig bosetting daterer seg hele 10 tusen år tilbake i tiden da havet stod omtrent 80 meter høyere enn det gjør nå. Steinalderboplassene på Tuvlia er Norges 3 eldste bosettingsfunn.
En 8 tusen år gammel helleristning av en elg, vitner om et rikt dyreliv og Norges eldste musikkinstrument Brummeren ble funnet her. Den anslås å være mellom 4 og 5 tusen år gammel. 

Tuvsjyen fortidssenter

10-12 år

20

8.1 Utstyr
Hyssing, klesklyper, spikkekniver.

Alt annet utstyr er holdt i regi av Tuvsjyen.

8.2 Materiell
Plansjer med hellerisninger Helleristninger.pdf

9.1 Oppmøtetid og -sted
Kl. 09.00. Buss videre til Tuvsjyen kl. 09.15.
Deltagere som kommer etter avreisetid, må fraktes av foreldre til uteområdet.

9.2 Hentetid og -sted
Kl. 16.30.

9.3 Utstyr for deltakere

10.1 Krav til veiledere
Veilederne må ha førstehjelpskunnskaper og livredningsprøve.

10.2 Krav til aktiviteten
All bading og opphold på brygge/kai skjer under oppsyn av en veileder.
Deltagere som unnlater å etterkomme sikkerhetsreglene i tråd med veiledernes tilrettevisninger, kan bli sendt hjem.

10.3 Ansvar og forsikring
Deltagerne må ha egen ferie-/fritidsforsikring.

Tuvsjyen har egen forsikring på utstyr.

FIRST Scandinavia ved Anne Kristiansen og Tuvsjyen fortidssenter ved Elisabeth Lund Johnston